Agnethe Lund - en tydelig stemme i spissen for Norsk gynekologisk forening

Agnethe Lund vokste opp i smitt og smau på Nordnes i Bergen, og holder fortsatt til mellom de syv fjell, selv om hun ikke regner seg som “sånn veldig bergenser”. Hun er glad i film og kunst, elsker Vestlandsnatur, har mann og to voksne barn, og er selverklært foodie. Til daglig er hun overlege ved Kvinneklinikken, der hun arbeider bredt innen generell gynekologi, med særlig fordypning i gynekologisk endokrinologi og sjeldne tilstander gjennom mer enn 15 år. Hun er også førsteamanuensis ved Universitetet i Bergen. Nå er hun ny leder i Norsk gynekologisk forening.

Gratulerer med lederverv i NGF! Jeg tenker vi må la medlemmene få bli litt bedre kjent med deg. Skal vi starte med oppveksten?

– Ja, jeg var nok ganske målrettet helt fra jeg var liten. Som ungdom ville jeg bli pilot, og absolutt ikke jentedrømmen flyvertinne! Det var vel en slags protest. Jeg fanget tidlig opp feministisk inspirasjon fra min mor. I løpet av videregående vokste legedrømmen frem. 

Før jeg begynte på medisinstudiet, bodde jeg ett år i USA og reiste som backpacker i Australia og Sørøst-Asia. Åpningen av OL på Lillehammer så jeg på en ferge i Indonesia. Deretter studerte jeg psykologi og realfag, og fikk oppleve å være det vi i Bergen kaller “På Høyden-student”. Det var en fin tid med mye frihet.

Hvordan var det å begynne på medisinstudiet?

– Da jeg begynte, var jeg sikker på at det var dette jeg hadde lyst til. Jeg hadde egentlig ikke noe godt grunnlag for å vite det; studiet forberedte meg i liten grad på hvordan det faktisk var å være lege. Samtidig var studietiden veldig sosial. Jeg var med i revy, spilte i band og nøt det gode samholdet på kullet. 

Jeg hadde sommerjobber med lisens i Lofoten – det var fantastisk – men i ettertid tenker jeg at det var skumlere enn jeg klarte å forstå den gangen. Vi var ganske alene, det fantes ingen metodebøker, og vi fikk ikke alltid den hjelpen vi sikkert burde hatt. Med ungdommelig pågangsmot gikk det likevel på et vis. Turnus hadde jeg i Harstad, sammen med en flott kollegagjeng – noen av dem er fortsatt gode venner.

"Er du flink?"

Agnethe er kjent for klar tale, og med klar tale havnet hun i gynekologien.

Fortell om veien inn i gynekologi og obstetrikk!

– Jeg kom tilbake til Bergen fordi jeg var gravid og kjæresten bodde i byen. Etter mammapermisjon søkte jeg ulike jobber. Egentlig hadde jeg sett for meg bli psykiater, men så søkte jeg også Kvinneklinikken og kom på intervju med Harald Helland (nå pensjonert gyn.onkolog). Der ble det stilt ett spørsmål: «Er du flink?» Jeg svarte heldigvis ja. Ifølge Harald var det en test for å se om jeg håndterte akutte situasjoner og kunne svare der og da på et overraskende spørsmål. Det endte med at jeg begynte i en vikarstilling på Kvinneklinikken uken etter.

Hvordan var det første året som gynekolog?

– Det var krevende. Jeg hadde vært gjennom turnus på et sted der jeg måtte bli veldig selvstendig innen kirurgi og medisin, men jeg hadde ingen erfaring med gynekologi eller fødselshjelp. Jeg tror jeg kom meg gjennom det første året fordi jeg var ydmyk nok til å innse hva jeg ikke kunne – og fordi jeg klarte å samarbeide godt med jordmødrene. Men første året tenkte jeg en del på om jeg skulle bli eller gjøre noe annet. Jeg hadde ikke sett for meg at jeg skulle være i et så hektisk fag.

Hva var det som gjorde at du ble?

– Jeg tror det var selve fagets viktighet. Kvinnehelse er viktig, og jeg ble utrolig inspirert av det flotte faglige felleskapet. Jeg opplevde en levende og engasjert diskusjon, og at norske gynekologer med sterk faglige integritet klarte å forvalte trygg fødselsmedisin tross internasjonale trender rundt for eksempel keisersnitt og setefødsler. Og alle disse travle og faglig sterke folkene, de var på ingen måte grå og slitne nerder, de var skikkelig livlige og kule folk! 

Etter hvert oppdaget jeg også at arbeidsmåten i faget passet mitt temperament ganske godt. Jeg er en ganske utålmodig person, og jeg har aldri veket unna for akutte situasjoner. Og så var det jo et privilegium å få være så nær pasientene – enten det var i en konsultasjon med en ungdom, under en fødsel eller i en palliativ situasjon. Det er uendelige muligheter for å utvikle seg selv og bli bedre på det man gjør.

Et voksende engasjement

Det var ikke bare det kliniske arbeidet som fanget henne. Etter hvert som hun ble tryggere i faget, oppdaget hun også en lidenskap for å formidle – og forsvare – kvinnehelse i offentligheten.

Du har skrevet kronikker og deltatt i debatter om kvinnehelse. Hvordan startet det?

– Det startet med at jeg ble provosert over hvordan vurderinger rundt keisersnitt ble fremstilt i Bergens Tidende. Jeg skrev min første kronikk som et forsøk på å forklare hvordan et par kunne oppleve fødselen som tøff, men at fødselshjelpen likevel kunne være medisinsk forsvarlig. Det var en måte å få ut frustrasjonen over tendensiøs journalistikk på.

Hvordan opplevde du å delta i debatter?

– Jeg var bekymret den første gangen, redd for å bli sarvet ned i kommentarfeltet. Men jeg fikk veldig mye støtte fra kolleger og positive tilbakemeldinger også i media. Jeg opplevde etter hvert at det ikke var så farlig å gå i debatt, for jeg visste at jeg kunne noe om det jeg snakket om.

Du ble til og med kåret til «Årets debattant» i Bergens Tidende?

– Ja, det var helt overraskende! Jeg hadde ikke siktet mot det, men det var en fin bekreftelse på at det jeg skrev traff en nerve. Etter hvert ble jeg også redaktør i Gynekologen, tidsskriftet til Norsk Gynekologisk Forening. Det var en fin vei inn i foreningens arbeid! Jeg fikk utvidet kjennskap til hva NGF medlemmene holdt på med ved at jeg fikk tips til saker fra hele landet, og jeg ble godt kjent med de som satt i styret.

Forskning og innovasjon

Som om det ikke var nok å være kliniker og debattant, kastet hun seg også ut i forskning og deretter innovasjon. Resultatet ble en PhD om hvordan maternell diabetes mellitus påvirker blodstrøm i fosteret, og Dina - en chatbot for kvinner med svangerskapsdiabetes.

Hvordan oppstod ideen til chatbot Dina?

– I forskningen satt jeg timevis og gjorde ultralyd av kvinner med diabetes i svangerskapet. Selv om kvinnene var tett ivaretatt i et tverrfaglig og spesialisert opplegg, var inntrykket at vi ikke ga dem nok informasjon og innsikt. Så deltok jeg litt tilfeldig på en workshop og konkurranse om å få starthjelp til et prosjekt. Vår idé med slagordet “bedre kunnskap om egen helse” vant, og vi fikk midler til å utvikle prosjektet sammen med brukere og et tverrfaglig team. Resultatet ble Dina, Norges første helsechatbot, lansert i 2018. Hun er i kontinuerlig drift og kan svare på spørsmål om svangerskapsdiabetes 24/7 (finn Dina her: https://spor.dina.no) 

Hva var den største utfordringen?

– Det var å forstå forskjellen mellom innovasjon og forskning. Forskning er veldig omstendelig; du må spørre om lov til alt på forhånd og ha en plan for alt du skal gjøre. Men innovasjon er helt annerledes. Der må du ha fart, være fleksibel og tørre å teste ut nye løsninger. Mye innovasjon skal jo egentlig gå dårlig – det er en del av prosessen.

Hva har du lært av prosjektet?

– Jeg har lært masse om prosjektledelse og brukerstyrt innovasjon. Det var en veldig åpen tilnærming, vi lyttet til brukerne, og utviklet det de ba om. Dina er fortsatt i full drift i dag, og vi forbedrer innholdet kontinuerlig.

Ledelse og pandemi

Med erfaring fra både klinikk, forskning og innovasjon, og en tydelig engasjert stemme, ble Agnethe anbefalt å ta steget videre som klinikkoverlege ved Kvinneklinikken i Bergen. Det skulle vise seg å bli en krevende tid – spesielt med en pandemi som ingen visste hvordan skulle håndteres.

Du har vært klinikkoverlege på en av landets største kvinneklinikker. Hvordan var det?

– Jeg gikk inn i lederrollen med mye engasjement og tro på at vi kunne få utviklet mange ting. Vi fikk orden på noe, men det var også store utfordringer. Det var flere forutsetninger jeg ikke kunne endre på. Og da brant jeg meg litt ut, på engasjement som ikke ble forløst. Til slutt måtte jeg velge mellom å fortsette med en lederkarriere eller gå tilbake til det faglige. Jeg valgte det faglige, og det har jeg ikke angret på. Det faglige er kjempegøy, og det er en lettelse å få fokusere på det.

Hvordan opplevde du å være leder under covid-19?

– Det var krevende, men også veldig lærerikt. Vi hadde ingen planer for hvordan vi skulle håndtere en pandemi, så det å organisere en stor kvinneklinikk under de forholdene var en prøvelse. Men vårt fagmiljø stilte opp med en gang. Det ble laget gode råd for smittevern, og vi klarte å ivareta det vi alltid må gjøre: fødsler, svangerskapsomsorg, øyeblikkelig hjelp og kreft. Det var en dugnad – alle mann på dekk.

"Vi må eie faget selv"

Nå er hun leder av Norsk gynekologisk forening, og hun har klare prioriteringer for fagfeltet. Rekruttering, kompetanse og å løfte kvinnehelse på dagsordenen står sentralt.

Hva er de største utfordringene for gynekologi og obstetrikk i årene fremover?

– Rekruttering og det å beholde kompetanse er blant de største utfordringene vi står overfor. Det offentlige helsevesenet er under betydelig press, bl.a. grunnet flere private aktører, samtidig som en ny generasjon leger i større grad etterspør flere valgmuligheter og en annen livsstil. Det er derfor viktig at vi forsøker å påvirke politikere og andre premissleverandører, slik at det er mulig å ha gode liv som gynekologer i Norge.

Vi må også våge å se på arbeidsordninger som i dag fremstår som utdaterte, for eksempel lange vakter på svært travle avdelinger. Jeg tror ikke dette er gunstig for rekrutteringen, men her er det mange meninger. I tillegg finnes det utfordringer knyttet til balansen mellom spisskompetanse og generell kompetanse. Her mener jeg at de ulike helseforetakene og klinikkene må finne egne løsninger, fordi behovene varierer – det finnes ikke ett riktig svar på hva som passer for en avdeling med hundre fødsler i året og for en med flere tusen. Det vil derfor være ulike veier til å sikre tilstrekkelig kompetanse og bemanning.

Hva ønsker du for Norsk Gynekologisk forening videre?

– Foreningen skal være et positivt felleskap med flinke folk som er villige til å bidra. Det å treffe andre som er engasjert i det samme, ha det kjekt og senke skuldrene sammen er motiverende. Samtidig tåler vi uenighet og gode faglige diskusjoner.

Videre er det viktig at vi klinikere lager egne guidelines, det må vi ikke gi fra oss til byråkratiet. Vi må eie faget selv. NGF er et forbilde i Legeforeningen, vårt veilederarbeid setter en gullstandard – det vil vi fortsette med!

Vi skal satse videre på godt systematisk arbeid i styret (som er en herlig gjeng), arrangere gode møter og prosesser som alle medlemmene er invitert til å delta i.

Til slutt vil jeg nevne at selv om NGF er en fagmedisinsk forening, og ikke en fagforening, vil jeg nok jobbe i Legeforeningen for å få søkelys på rekruttering og vilkår for oss som jobber i et meget vaktbelastet fag. Vi har ingen å miste og trenger god rekruttering!

Du skulle bli pilot. Nå er du i førersetet for norske gynekologer, da er det vel bare å holde stø kurs fremover da? Takk for intervjuet!