Branka Yli - En pioner i norsk obstetrisk fosterovervåkning.

Med innføringen av systematisk opplæring i fosterovervåkning har hun gjort en forskjell og satt varige spor i norsk obstetrikk.

Branislava Markovic Yli, for de fleste kjent som Branka Yli, har gjennom flere tiår vært en sentral fagperson innen norsk fødselshjelp, men også etablert seg som en aktiv fagperson i det europeiske fagmiljøet. Med Widerøe som naturlig fremkomstmiddel har Branka, i all slags vær og vind, sent som tidlig, med iver og entusiasme, pakket og reist for sitt viktige budskap: fysiologisk og systematisk fosterovervåkning. Slik har hun sørget for økt kunnskap om fosterovervåkning og fosterfysiologi ved landets fødeavdelinger. For sin mangeårige innsats ble hun tildelt NGFs hederspris under årsmøtet i Ålesund i 2025. 

Jeg møter Branka for et portrettintervju i kjølvannet av prisutdelingen. Rammen for samtalen står i stil med Branka, i kledelige omgivelser på Continental i Oslo en frisk og kraftfull formiddag i februar. Vi er gode venner og har delt flere faglige arenaer gjennom mange år, blant annet lokal CTG-kompetansegruppe, lokal perinatalkomité og Nasjonal referansegruppe for fosterovervåkning. Dette gir rom for både faglige refleksjoner og personlige betraktninger. 

Med interesse og kunnskap også innen kunst og kultur, fremstår Branka som en kontinental og mangefasettert person, like trygg i den akademiske som i den uformelle samtalen. Hun er kunnskapsrik og tydelig, kraftfull som en høststorm når den slipper seg løs, fargerik og varm som en solfylt sommerdag når det trengs, kompromissløs når det gjelder. Hun har vært en ufravikelig advokat for norsk og nordisk fødselshjelp.

Fra Beograd til Norge 

Branka er født og oppvokst i Serbia. Barndommen var trygg, preget av et aktivt og rikt liv med feriereiser, kultur og sosialt fellesskap. Som seksåring fikk hun en sterkt etterlengtet lillebror. 

– Min mor var lærer, hun var streng, autoritær. Hun lærte meg en setning som jeg har båret med meg gjennom livet ”Kunnskap er det eneste du virkelig kan eie, og som ingen kan ta fra deg”. Mine foreldre prioriterte utdanning for oss barna. Da jeg var 16 og 17 år, fikk jeg delta på sommerskole i Brighton og London. Kunnskap var langt viktigere enn materielle goder. 

Branka var skoleflink og valgte seg medisinstudiet ved Universitetet i Beograd. Etter turnustjeneste i Beograd kom hun til Norge i mai 1987, med to kofferter, 600 sveitsiske franc og uten norskkunnskaper. 

– Det var ulmende uro i hjemlandet. Truende krig og korrupsjon. Ved hjelp av en bekjent fikk jeg mulighet til å komme til Norge, og jeg tok den. 

Hun begynte på norskopplæring ved Rosenhoff og jobbet helger som pleiemedhjelper på Rikshospitalet. Etter ni måneder og bestått språktest fikk hun midlertidig autorisasjon og jobb ved Kongsberg sykehus. 

– Jeg var ung og hadde mye krefter, men lite visdom. 

Etter ni måneder der fikk hun jobb på medisinsk avdeling på Rjukan sykehus. Her ble hun tatt under vingen til Dr. Kjellevold som ble en viktig hjelper i prosessen videre for å få autorisasjon som lege i Norge. Etter 3 år på medisinsk avdeling og krav om turnustjeneste gikk veien videre til Notodden sykehus med distrikt i Malm i Nord –Trøndelag. 

Her var veiene smale og glatte og sjøen litt vel nær for en som nettopp hadde begynt å kjøre bil. 

Overgangen var stor. Fra det trygge i Beograd til et liv alene i Oslo, Kongsberg og særlig Rjukan. Et nytt språk, nye sosiale koder, en annen måte å kommunisere på. 

Da betydde det ekstra mye da flere kollegaer fra Kongsberg dukket opp på Rjukan med kake og blomster i anledning hennes 30-årsdag. – Det var rørende. 

Branka stopper litt opp, livet som fersk ass lege i en liten by i Norge, langt hjemme fra var nok til tider litt ensomt. Hun fant stor glede og mening i faget. 

– I Norge opplevde jeg at direkte tale kunne oppfattes som uhøflig. Det var uvant. Jeg følte meg misforstått flere ganger.

Hun smiler når hun forteller om distriktstiden i Malm i Nord-Trøndelag: – En sjarmerende ung mann kom inn og fremla sitt ærend: «Æ e så klar»¹. Det oppsto en pinlig situasjon før vi fikk klarhet i det egentlige problemet. 

Hun ler sin herlige latter. En tidligere pasient skal senere ha sagt: «Jeg har ikke smilt siden Branka dro!» 

Samtidig understreker hun: – Jeg kommer fra et land med autoritær ledelse. I norske sykehus opplevde jeg et trygt og godt arbeidsmiljø. Det er et stort gode.

^{1 "Klar" = sliten i Trøndelag}

Kjærligheten og gårdslivet 

Krav om ny turnustjeneste i Norge førte henne til Notodden. Der arrangerte kolleger blomsterdekorasjonskurs på gården YLI. 

– Der dukket det opp en kjekk odelsgutt, Svein. Det ble det viktigste møtet i mitt liv. 

Hun fullførte blomsterdekorasjonskurset og fikk kjærligheten på kjøpet. Bryllupet sto i Heddal stavkirke. De fikk døtrene Simonida (1994) og Isidora (1997), med serbiske fornavn og norsk etternavn. Den serbiske arven har vært viktig i oppdragelsen. 

Hjemmet har vært i Oslo, helgene ble tilbragt på slektsgården i Telemark og somrene i Beograd. På gården dyrkes epler som blir til YLI eplejuice, og selv dronningen har vært på besøk. 

– Så lenge foreldrene mine levde, var hjemme Beograd, og det var alltid en tøff avskjed etter en lang sommer. Etter deres død ble Norge hjemme. 

Branka blir ettertenksom. Den myke siden kommer frem når hun snakker om røtter og tilhørighet.

Veien inn i obstetrikken 

Etter perioder innen radiologi, hvor hun lærte ultralyd på gravide, og gynekologisk onkologi, startet hun i 1995 ved Telemark sentralsykehus i Skien hvor hun fikk sitt første møte med obstetrikken. I 1998 begynte hun ved Kvinneklinikken på Rikshospitalet. 

– Det var en spesiell følelse å komme tilbake dit ti år etter at jeg jobbet der som pleieassistent. 

Hun trekker frem flere sentrale mentorer: professor Thomas Åbyholm for hans tilgjengelige ledelse, overlege Per Børdal for tillit og ansvar, professor Tore Henriksen for vennskap og støtte, og professor Babill Stray-Pedersen som introduserte Branka for forskingen. 

– Hun har på alle måter vært et stort forbilde.

Gjennombruddet: STAN og systematikk 

I 1999 ble Rikshospitalet invitert til å delta i en internasjonal studie for å teste implementering av en ny metode i fosterovervåkning som involverte en nyutviklet STAN maskin med automatisk analyse av ST segmenter og foster EKG.

– Da min daværende leder, overlege Per Børdal, spurte om jeg ville implementere metoden, var jeg ikke i tvil. Det ble et vendepunkt. 

Fra 2001 var hun sertifisert STAN-ekspert. I 2003 startet doktorgradsarbeidet med hovedveileder Babill Stray-Pedersen og biveiledere Isis Amer-Wåhlin og Karin Källén. Avhandlingen, forsvart i 2011, hadde tittelen: Improving the quality of intrapartum surveillance: Influence of active pushing time, umbilical cord values, and diabetes monitoring.

Hun undersøkte blant annet økt perinatal mortalitet hos kvinner med type 1-diabetes, betydningen av aktiv trykketid for neonatalt utfall og kvalitetssikring av navlesnorsyre-base-verdier. 

Disputasen i 2011 står som et av hennes største høydepunkter. 

I 2009 var sammenslåingen mellom Rikshospitalet og Ullevål et faktum. Branka kom til Ullevål i 2011, som en kraftfull, kunnskapsrik og engasjert kollega med stort ønske om å dele sin kunnskap innen fosterfysiologi og systematisk fosterovervåkning. Hun ledet etableringen av CTG-kompetansegruppen ved OUS og startet systematisk opplæring i fosterovervåkning og fosterfysiologi for leger og jordmødre. 

Innen to år var alle sertifisert. Ringvirkningen av arbeidet ble bedre samarbeid og forståelse mellom faggruppene, vi fikk et felles faglig språk. 

Tiden var over for tolkninger basert på «måkevinger», «jeg liker den ikke» og «is i magen». Systematisk klassifisering, fysiologisk forståelse og intrauterin resuscitering ble standard praksis. 

Resultatene var tydelige: forbedrede fødselsutfall og betydelig reduksjon i fosterdødsfall de påfølgende årene – tall som vakte internasjonal oppmerksomhet. 

Daværende klinikkleder, Prof. Thomas Åbyholm, støttet fullt opp, og de nødvendige ressurser ble avsatt for gjennomføring av sertifisering i CTG og fosterovervåkning. Dette var helt avgjørende.

En nasjonal stemme 

Hun fikk etter hvert en ikke–klinisk 60 % stilling som medisinsk rådgiver. Med stillingen fulgte en rekke nye ansvarsfelt og videreføring av pågående prosjekter. Som resultat er merittlisten lang. 

Hun har hatt en sentral rolle i utviklingen av nasjonale retningslinjer for fosterovervåkning. Det var en seier da veilederen kom med helt nytt utkast av kapitlet “Overvåking under fødsel i 2008”, som for første gang inkluderte en anbefalt og strukturert CTG inndeling, og samtidig beskrev STAN overvåkning for første gang. Veien dit var kronglete og krevende. 

– Målet for mitt arbeid har hele veien vært å ha tryggest og best mulig fosterovervåkning med de tilgjengelige metoder som foreligger. 

Veilederarbeid fortsatt hun med helt frem til hun gikk av med pensjon i 2024. Hun var medlem i Nasjonal referansegruppe fra oppstart i 2004 og frem til 2024, hvorav 15 år som leder. Gruppen skapte et forum for diskusjon av vanskelige CTG-kasus og bidro til et felles nasjonalt kunnskapsløft. 

– Sykehus som ville starte opp med STAN måtte sertifiseres, denne opplæringen ble mitt ansvar. I tillegg har jeg i alle disse årene reist omkring på forespørsel for å undervise leger og jordmødre i fosterovervåkning. Det har vært en stor inspirasjon og glede for meg å bidra til å øke kunnskap om fysiologi i fødsel og fosterovervåkning. 

En gave fra kolleger i Trondheim, en pute med teksten «En ildsjel til ære», står hjemme. 

– Når jeg har en dårlig dag, klemmer jeg den. 

Hun har videre vært leder og foreleser på nasjonale kurs i obstetrikk og fosterovervåkning i to tiår, styremedlem i Norsk Perinatalmedisinsk Forening, leder av perinatalkomiteer lokalt og regionalt, og er fortsatt aktiv i European Association of Perinatal Medicine. 

Hun er æresmedlem i Norsk Perinatalmedisinsk Forening (2021) og mottok NGFs hederspris i 2025.

Motstand og styrke 

Veien har ikke vært uten motstand. 

– Jeg opplevde betydelig faglig motstand, til dels personlige angrep. Det påvirket meg psykisk. Jeg fikk søvnproblemer og ble sykmeldt. 

Metakognitiv terapi ved Diakonhjemmet sykehus hjalp henne tilbake. 

– Jeg kom tilbake sterkere

Fremtiden 

I 2024 avsluttet hun det kliniske arbeidet. Ved spørsmål om hvordan overgangen har vært stråler hun: 

– Fantastisk, kort og godt! 

Hun stråler ved dette temaet. 

– Jeg har alt jeg ønsker meg. Barn og barnebarn, en mann i livet mitt som er min beste venn. Han både liker og elsker meg! 

Nå skal tiden brukes på familie, reiser, klassiske bøker, krim, svømming og vedlikehold av gården og leiligheten i Oslo. Hun følger fortsatt med faglig og deltar i arbeidet med European Congress on Intrapartum Care, arrangert annethvert år siden 2013. 

Likevel er hun mer bekymret enn tidligere: – Kravene til drift øker. Det er mindre tid til fag og pasient. 

Til kommende generasjoner siterer hun Maya Angelou: «Do the best you can until you know better. Then when you know better, do better.»

Til slutt 

– Jeg er takknemlig for mine to hjemland. Serbia for kjærligheten, solskinnet, spøkefull natur og legeutdannelsen. Norge for mulighetene jeg har fått. 

Kraftfull når det trengs. Varm når det betyr mest. Livet blir rikere i møte med Branka Yli.