Fødselshjelp i landet med høyest mødredødelighet – Et reisebrev fra Nigeria

Et spennende, intenst og givende oppdrag fylt av sorg, men mest av alt av glede og samhold.

Leger Uten Grenser

Leger Uten Grenser ble grunnlagt av en gruppe leger og journalister i 1971 i kjølvannet av Biafrakrigen i Nigeria, og fremdeles åpner vi nye prosjekter nettopp i Nigeria. Leger Uten Grenser er en medisinsk nødhjelpsorganisasjon som gir helsehjelp til de som trenger det mest uansett hvem, uansett hvor, uansett hvorfor. Jeg vil fortelle om vårt nye fødesykehus i Maiduguri i Nigeria og mine opplevelser der i oktober og november 2024.

Hvem: Fødesykehuset Kushari åpnet i juni 2024 for å gi helsehjelp til kvinner med kompliserte svangerskap, fødsler og barseltid. Sykehuset er et samarbeidsprosjekt med lokale helsemyndigheter med planer om total overdragelse til myndighetene innen fem år. Vi samarbeider med 11 fødestuer i byen. Jordmødre ved disse fødestuene kontakter våre jordmødre når det oppdages alvorlig patologi. Vårt jordmor-team drar så ut for å evaluere, initiere behandling og innlegge disse kvinnene når det trengs. Typiske innleggelsesdiagnoser er: alvorlig preeklampsi, eklampsi, antepartum blødning, postpartum blødning, uterusruptur og anemi i svangerskap og barseltid. 

Hvor: Kushari sykehus ligger i Maiduguri, delstatshovedstaden i Borno nordøst i Nigeria. Fødesykehuset ligger på samme område som vårt store underernæringsprosjekt for barn. Maiduguri er også arnestedet for den ekstreme gruppen Boko Haram, og området er preget av konflikt og fattigdom. Hele byen er inngjerdet, og det er portforbud om natten av sikkerhetsgrunner.

Hvorfor: Sykehuset er opprettet for å redusere mødredødeligheten i området. Ifølge en WHO-rapport fra 2015 mister 1 av 22 mødre livet. Ytterst få kvinner går til svangerskapskontroller og mange kvinner føder hjemme uten helsefaglig assistanse. Dette medfører at kvinnene ofte kommer for sent til sykehuset, fosteret er ofte dødt i mors liv og kvinnene er kritisk syke. Barselkvinnene som føder hjemme, har ofte grav anemi. I tillegg er flesteparten av kvinnene underernærte med alvorlige elektrolyttforstyrrelser og omtrent halvparten har malaria. 

Mitt oppdrag høsten 2024

Jeg var spent og glad for å reise til Maiduguri som gynekolog for Leger Uten Grenser i oktober 2024, mitt fjerde oppdrag for organisasjonen. Etter en lang og slitsom reise kom jeg endelig frem til gjestehuset en fredag ettermiddag. Etter at jeg forlot Bergen med nattoget, hadde jeg vært på forberedelsesmøter på Oslo-kontoret og i Nigerias hovedstad Aduja, og det var skjønt å endelig være fremme og ta fatt på mitt to måneder lange oppdrag.

Jeg ble møtt av en hyggelig internasjonal gjeng hvor alle kontinent var representert. Etter en kort omvisning på sykehuset brukte jeg helgen på å lese mine to forgjengeres rapporter. Mandag morgen var jeg i full klinisk jobb som eneste gynekolog på institusjonen. Oppdraget var annerledes enn mine tidligere obstetriske oppdrag, da sykehuset var helt nytt. Vi hadde hovedfokus på intern­opplæring og implementering av retningslinjer. Leger Uten Grenser har gode metodebøker. 

Jeg reiste med første bil hver morgen fra gjestehuset til sykehuset. På den korte bilturen satt alle stille og sugde inn inntrykk fra lokalmiljøet. Barn i skoleuniformer hastet til skolen, kvinner satt på huk i veikanten og kostet gaten, kiosker og butikker gjorde seg klare til dagens handel. Mange gikk til fots, men biler, moped­drosjer, lastebiler og sykler var vanlige fremkomstmidler. Motorsykler er forbudt fordi det er Boko Harams foretrukne transportmiddel. 

Jeg brukte tiden før morgenmøtet til vaktrapport med natte­vaktene; to LIS-leger fra universitetssykehuset, som hadde ferie. De jobbet annenhver natt og delte helgene mellom seg. Vi diskuterte de inneliggende pasientene og fagfeltet generelt. Jeg brukte disse møtene til opplæring, vi slo ofte opp i veilederen sammen. I Norge har vi helt andre muligheter for oppfølging av svangerskap og fødsler. På universitetssykehuset fulgte de nigerianske retnings­linjer. Vi gikk en kort visitt til de sykeste pasientene. Det var synd at jeg aldri fikk se mine legekolleger i klinisk arbeid, men jeg hadde inntrykk av at de var faglig sterke og interesserte. Jeg hadde vakt døgnet rundt, men nattevaktene var flinke og selvstendige så jeg ble relativt sjelden oppringt.

Ledere for alle avdelinger på sykehuset deltok på morgenmøtet, der det ble rapportert om antall innleggelser og operasjoner. Etterpå gikk anestesilegen og jeg visitt på intensivavdelingen. Der ­hadde vi anledning til tett overvåkning med BT, puls og O2. De fleste pasienter som fikk intervenøs blodtrykksbehandling lå der. 

Mens Theo, anestesilegen fra Rwanda, overvåket pasientene på intensiven gikk jeg visitt på barselavdelingen. Den hadde 40 senger og var som regel full. Vi finjusterte den antihypertensive behandlingen, transfunderte blod, sjekket operasjonssår, behandlet malaria og korrigerte elektrolytter. Hver uke så vi kvinner med hypokalsemiske kramper som hylte ut i smerte. Visittene hadde også ikke-faglige utfordringer. Takviftene måtte stå på grunnet varme, noe som gjorde journaler med løsbladsystem til en utfordring. 

Jeg ble hentet til akuttmottaket når ambulansen kom med nye pasienter. Vi hadde et bærbart ultralydapparat som var til stor nytte. De andre mor- og barn-prosjektene jeg har vært på med Leger Uten Grenser har hatt identiske ultralydapparater, og vi arrangerer gode ultralyd kurs for våre ansatte. Behandlingen ble iverksatt og relativt ofte endte det med keisersnitt, for å redde mors liv. Noen ganger kom vi i mål med induksjon. Jeg brukte disse situasjonene til opplæring av de nyutdannede jordmødrene. Da vi fikk inn pasienter med typisk sykehistorie og klinikk, for eksempel ved abruptio placenta, hentet jeg ofte overjordmor. Sammen underviste vi de ferskeste ansatte.

Det var ikke mange innleggelser, men pasientene våre var kritisk syke. Vi hadde to operasjonsstuer, men kun én var i drift. En dag utførte jeg fire keisersnitt; andre dager hadde vi ingen operasjoner. Samarbeidet med anestesilegen Theo var uvurderlig: Han hjalp uoppfordret til med barselvisitt, og vi støttet hverandre både faglig og kollegialt. Dette trengtes spesielt i tunge stunder. Vi kom oss gjennom to forferdelige dager i november da tre unge kvinner døde. Vi hadde gangsperre i armene av mislykket gjenoppliving, men holdt motet oppe. Jeg håper vi møtes igjen på neste oppdrag.

Dagen med fire keisersnitt

Mandag begynte med et keisersnitt på en kvinne som skulle føde sitt ellevte barn. Jordmor på fødestuen hadde oppdaget at det var navlesnorprolaps. Navlesnoren kom ut da vannet gikk, og jordmor var usikker på om hun hørte fosterlyd. Vi var informert om at den høygravide kvinnen skulle komme, og hadde avtalt med operasjonsavdelingen at vi skulle ta henne rett inn dersom barnet levde. Med ultralyd så vi hjerteslag. Vi løp til operasjonsstuen, men kvinnen ville snakke med familien sin. Heldigvis var den flinkeste av de lokale på det psykiske helseteamet til stede. Kvinnen ga sitt samtykke etter 5 min med forklaring og samtale. Ultralyd ble gjentatt på operasjonsbordet; barnet levde fremdeles. Det var dessverre ikke tid til diskusjon om sterilisering.

Med den samme ambulansen kom en annen flergangsfødende med en trist obstetrisk historie. Hun var niende gang, men kun tre av barna hennes var i live. Hun hadde tatt keisersnitt en gang før, for mindre enn to år siden. Vi avtalte keisersnitt og sterilisering. Hun måtte vente i noen timer. 

En tredje kvinne, som hadde blitt innlagt med et prematurt barn og liten blødning uken før, begynte plutselig å blø kraftig. ­Lungemodningssprøytene var ferdige. Barnet var estimert til 1,1 kg. Med keisersnitt fikk vi ut et barn på 1,4 kg. Morkaken hadde blodklumper under; den hadde delvis løsnet, som antatt. 

I tillegg hadde vi en kvinne som skulle føde sitt andre barn. Hun hadde sterke smerter og nesten full åpning. Hodet til barnet sto høyt. Det første barnet hennes var også forløst med snitt. Vi utførte keisersnitt, livmoren hadde nesten sprukket. 

Til slutt gjorde vi snitt på hun som ventet tålmodig. Livmoren hennes var også nesten sprukket. Hun får ikke flere barn. 

En av de verste og samtidig beste dagene av oppdraget. En ­fantastisk dag i en setting der vi måler suksess i overlevelse. Uten vår klinikk ville sannsynligvis utfallet blitt et annet.

Hvorfor jobbe for Lege Uten Grenser?

I alle land, også Norge, er kvinnehelse underprioritert. Jeg tør påstå at kjønnsforskjellen blir større jo dårligere helsevesenet i landet er. Gynekologer kan gjøre en stor forskjell. Hvis du ble lege fordi du ville hjelpe mennesker, og du har grunnholdning om at alle mennesker er like mye verd, er sannsynligvis Leger Uten Grenser noe for deg. På nettsiden vår finner du informasjon om hva vi gjør og om søknadsprosessen.

Færre dør når flere vet.